Den Evangelisk Lutherske Frikirke, Laxegt. 3, 1772 Halden, 69 18 23 79, frikirken@halden.net
Tilbale til hovedsiden for prekener
9.10.2005
Jeg har alltid trodd på Jesus. Alltid ville følge ham. Ikke alltid like helhjertet. Ei heller alltid like vellykket. Og som så mange andre, fikk jeg også et åndelig gjennombrudd i min ungdom. Troen på Jesus ble mer levende. Jesus ble mer virkelig for meg enn før. Men jeg er ikke så opptatt av å snakke om at jeg kom til en bestemt tro eller at jeg tok en bestemt avgjørelse. Men jeg snakker gjerne om dette: Fra tidlig av i mitt liv tok Jesus tak i meg. Og når jeg i perioder holdt på å bli sløvet i mitt liv som kristen, merket jeg igjen hans grep om meg. Hans ansikt kom klarere fram. Hans kjærlighet ble mer levende. Hans nåde fylte meg igjen med glede. Og jeg kunne ikke annet enn å følge Jesus.
Hvordan kan vi så beskrive Jesus - og dermed Gud? Det er flere veier å gå, men ikke alle er like vellykkete. For oss føles det naturlig å beskrive ham med logiske, fornuftige setninger. Det gjøres i dogmatikken - troslæren - og som er nødvendig. Vi finner det igjen i trosbekjennelsene. Jesus er ingen uklar, guddommelig skikkelse vi bare føler i vårt hjerte. Han er en person. Over alle andre. Før alt annet. Jesus er en historisk person som levde i Israel for 2000 år siden. Hans liv, død og oppstandelse er historiske begivenheter vi tror på. Derfor behøver vi ikke prate tåkete og uklart om Jesus. Med presise, klare setninger kan vi fortelle hvem vi tror på.
Den første kristne kirken var opptatt av klarhet når det gjaldt å beskrive Jesus. Men samtidig var de klar over at alt ikke kunne sies om ham på den måten. For å forstå Jesus, vendte de sg også til ham i bønn og ydmyk tilbedelse. For å forklare ham, trengte de også noe annet enn det logiske, klare språket. Det er med Jesus som med kjærligheten. Man kan forklare det istykker ved hjelp av logikken. Men det kommer til sin rett først når vi tar poesien til hjelp. Det er dette Paulus gjør her. Dette er en hymne, en Kristus-hymne. Ordene og tankene er klare nok, men du må ikke stoppe der. Du må også la ordene synke ned i deg, helst lære dem utenatt, grunne på dem og overgi deg selv til dem.
Et tidlig
barneminne er at jeg lå i min seng under dyna. Da så jeg plutselig en hånd
komme ovenfra, gjennom dyna, rakt ned mot meg. Jeg ble overrasket og dro vekk
dyna for å se hvem hånden tilhørte, men det var selvsagt ingen der. Siden har
jeg alltid tenkt på det som Guds utstrakte hånd til meg.
Jesus er Guds
utrakte hånd til oss. "Han er den usynlige Guds bilde ... Det var
Guds vilje å la hele sin fylde ta bolig i ham." Ingen kan se Gud.
Han har ingen skikkelse eller kropp så vi kan se ham med våre øyne, langt
mindre ta på ham. Ingen kan heller vite noe om Gud. Hvem han er. Hvordan han
tenker. Hva han vil. Vi vet i det hele tatt ingen ting som helst om Gud
uten at han selv har fortalt oss det. Nå har Gud riktignok etterlatt seg noen
fotspor som kan hjelpe oss litt på veien. Av livet forstår vi at det må ha
sitt opphav hos en som står over oss. Av universet forstår vi at Guds makt er
uendelig. Av vår vakre verden forstår vi at han elsker oss. Så langt har Gud
etterlatt seg sine fotspor, men lenger kommer vi ikke. Men Jesus har altså vist
oss hvem Gud er. Han har gitt Gud et ansikt så vi kan bli kjent med ham. Blir
du kjent med Jesus, blir du derfor kjent med Gud.
Gud har rakt ut
sin hånd til oss. Det er en hånd med naglemerke. Det er tegn på Guds kjærlighet
til oss. Så høyt elsker Gud oss at Jesus døde for vår skyld. Den Jesus som døde
på korset, er Guds utstrakte hånd. Ta imot den. Grip tak i den. La denne hånden
ta tak i deg. Jesus - Guds bilde, Guds utstrakte hånd til oss.
"I ham er alt blitt skapt, i himmelen og på jorden, det synlige og usynlige, de som troner og de som hersker, både makter og myndigheter, alt er skapt ved ham og til ham. Han er før alle ting og alt består ved ham. Han er opphavet." Jeg er skapt av Gud. Trærne i skogen, fuglene under himmelen, sjøen og vannet, fjell og dal - ja, alt jeg kan se, er skapt av Gud. Stjerne, sol og måne, hele det store univers og de bittesmå atomer - alt er skapt av Gud. Også englene er skapt av ham. Til og med de onde demoner og åndsmakter som senere gjorde opprør og vendte seg mot Gud. De er alle underlegne Guds makt, for Gud er skaperen. Og Jesus var Guds hånd ved skapelsen. Gud ville skapelsen, og Jesus utførte det. Vi skal ikke spekulere i den guddommelige arbeidsfordelingen, men forstå at alt det vi ser, det som omgir oss av synlige og usynlige ting, alt sammen er skapt gjennom Jesus.
I en sang heter det: "Når eg og Jesus åleine er, då er det hugnad å leva her." Innholdet er godt, men utilstrekkelig. Jesus er mer en min frelser som bor i mitt hjerte. Han er ikke bare en jeg snakker om i kirken, mens resten av verden ikke har noe med ham å gjøre. Nei, alle er avhengige av Jesus og det han har skapt. Alle gode og onde krefter som finnes, har fått sin begrensning. De har sitt opphav fra Jesus - både de som følger ham og de som har gjort opprør mot ham. Men de som har gjort opprør, vil en dag få sin makt trukket tilbake. Det er som en politimann i uniform som arresterer lovlydige mennesker uten grunn, som gir fartsbot til dem som har kjørt lovlig og som hjelper forbrytere til å begå innbrudd. Han kan holde på slik en viss stund. Men en dag får han sin fullmakt som politimann trukket tilbake, uniformen tas fra ham og han selv kastes i fengsel. Slik vil også Jesus gjøre med dem som har gjort opprør mot ham. For Jesus er alle tings opphav. Alt har sitt utspring fra ham. Derfor må også alle stå til ansvar for ham.
"Det var Guds vilje å la hele sin fylde ta bolig i ham og ved ham forsone alle ting med seg, alt i himmelen og på jorden, da han skapte fred ved hans blod, på korset." Guds verden og vår verden er skilt av et uoverstigelig gap. Gud er større enn oss og høyere enn oss. Men det som først og fremst skiller oss fra Gud, er synden. Det onde vi gjør. Det gode vi ikke gjør. "Også dere var en gang fremmede og fiender av Gud i sinn og tanke på grunn av deres onde gjerninger." Men så kom Jesus - frelseren. "Men nå har han forsonet dere med seg selv da Kristus led døden med sitt jordiske legeme." Jesus er den som binder sammen. Himmel og jord. Gud og mennesker. Jesus er den som bringer oss tilbake til Gud verden. Jesus, den hellige og rene Gud, alle tings skaper og herre over alle ting. Han er blitt et menneske som oss. Han ble liten som en baby. Han lot seg piske, korsfeste og drepe. Alt for vår skyld. For min skyld.
Jesus døde for oss. Han gjør at vi får tilgivelse for alle våre synder. Men han gjør mer enn å ta vekk det negative. "Hellige, uten feil og uangripelige ville han stille dere frem for seg." Jesus er brudgommen, menigheten er bruden. En brud kler seg i hvitt, gjør seg vakker og tiltrekkende. Det var også det Jesus ville gjøre med oss. Ser jeg på meg selv, ser jeg mye som ikke er godt. Og andre ser kanskje dårlige ting jeg ikke ser selv. Men så ser jeg på hva Jesus har gjort med meg. I Ham er jeg hellig, uten feil og uangripelig. Slik skal Jesus en gang presentere meg fram for Gud. Derfor er det også min bønn og mitt ønske at jeg mer og mer kan leve nettopp slik i min hverdag: hellig, uten feil og uangripelig.
"Han er hodet for legemet, som er kirken." En hodeløs kropp kan ikke leve. Slik kan heller ikke jeg leve uten Jesus. Jesus ikke bare frelste meg en gang, men han er den som gir meg livet i dag. Ja, han er den som styrer oss og leder. Søren Kierkegaard sa: "Tro er å kaste seg ut på de 70.000 favners dyp." Tro er å stole fullt og helt på Jesus. Å overgi seg til ham. Som vår frelser, men også som vår herre. Det er som å følge en brefører over en farlig isbre. Overflaten er jevn og dekker over alt. Men under er det farlige sprekker. Trår du feil, kan du miste livet. Men du følger etter breføreren. Du gjør bare dette ene, å stole på ham. Slik er det å overgi seg til Jesus. Menigheten har ingen annen mulighet enn å stole på at der Jesus fører oss, der skal vi gå. Det kan gå oss ille hvis vi går utenom den ruten han leder oss. Det er ikke tilrådelig å stole mer på sin egen fornuft og egne vurderinger enn å stole på Jesus.
"Han
er opphavet, den første som stod opp fra de døde, så han i ett og alt kan være
den fremste." Egil
A. Wyller har skrevet en bokserie i 20 bind om filosofi, om våre røtter i den
greske og jødisk-kristne tradisjon. Flere bind er viet filosofer som Sokrates
og Platon. Men den 20. og siste boka som avslutter serien, har han kalt:
"Navnet Jesus - Det Ene." Der siterer han også fra et dikt av Henrik
Wergeland: ”Det Flag, du toner fra din
Stavn, må være rent, med Herrens navn.”
I Musikkforeningen i Moss sang vi i min tidligste ungdom: "Jeg
har funnet en skatt så vidunderlig skjønn, ja, fullkommen tilfreds er min
sjel. Og nå er det mitt høyeste ønske og bønn at i skatten du og må få
del. Denne skatt er min kjære Forløser som på korstreet ofret sitt blod. Nå
hviler jeg trygt i det fullbrakte verk. Jeg er renset i livskildens flod.”
Den største skatt i verden, er å eie Jesus. Det beste av alt, er å overgi seg i hans hender. Det tryggeste vi kan gjøre, er å følge hans veier. Det mest tilfredsstillende av alt, er å tilhøre ham. Jesus er den beste. Ingen over. Ingen ved siden. Derfor er det stadig min bønn at Jesus må være den fremste i mitt liv. At han må være den største. Min store kjærlighet. Min frelser. Min herre. Det er min bønn at jeg må leve slik at Jesus kan bli æret. At flere kan bli tiltrukket av ham. At flere kan overgi sitt liv og sin framtid til ham. Så alt kan underlegges ham. Alt i himmelen og på jorden. Alle tanker. Alle teorier. All praksis. Jesus er Guds bilde så vi kan komme nær Gud. Han er Guds utstrakte hånd. Ta imot denne hånden. Ikke bare lillefingeren eller tommeltotten, men gi ham alt. Alt. Det fortjener han, Jesus - den fremste.
Ordene blir fattige. De logiske setningene blir utilstrekkelige. For å hylle Jesus og beskrive ham på rett måte, må vi derfor igjen ty til Paulus lovprisning og tilbedelse, skrevet i poesi:
"Han er den usynlige Guds bilde, den førstefødte som står over alt det skapte. For i ham er alt blitt skapt, i himmelen og på jorden, det synlige og usynlige, de som troner og de som hersker. Alt er skapt ved ham og til ham. Han er før alle ting og alt består ved ham. Han er hodet for legemet, som er kirken. Han er opphavet, den første som stod opp fra de døde, så han i ett og alt skal være den fremste. Det var Guds vilje å la hele sin fylde ta bolig i ham og ved ham forsone alle ting med seg selv, alt i himmelen og på jorden, da han skapte fred ved hans blod på korset."
Ham være ære i evigheters evighet. Jesus Kristus - den fremste.
------------
Ønsker du å gi en tilbakemelding på denne talen, kan du sende det til frikirken@halden.net