Den Evangelisk Lutherske Frikirke, Laxegt. 3, 1772 Halden, 69 18 23 79, frikirken@halden.net
Inspirasjonsfest 28.8.2005
Tor og Herbjørn vokste opp sammen. De gikk på søndagsskole sammen, Yngres sammen, stod til konfirmasjon sammen og sang i kor sammen. Men så skiltes deres veier. Mens Herbjørn fortsatte i kirken som før og tok på seg ulike lederoppgaver, kuttet Tor helt ut. Han fant seg dårlige venner på skolen, drakk mer enn han tålte og prøvde ulike typer stoff. Så sluttet han skolen og gjorde ikke noe særlig positivt i det hele tatt. Foreldrene tok det fram som et bønneemne i menigheten, og de ønsket nok mange ganger at Tor hadde vært som Herbjørn. Han var en bevisst kristen. En flott ungdom. En som tok ansvar. En som holdt seg unna det gale. Snart fant han ei kjekk jente han giftet seg med. De fikk barn sammen, og den unge familien gikk flittig i kirken.
Imens flyttet Tor vekk fra hjembyen. En tid var han i Oslo. Senere var han visst i Kristiania i København. Det gikk på hasj og marihuana. Det var fyll og spetakkel. Han hadde mange jenter, og noen av dem ble visst også gravide. Etter å ha sonet et par dommer for innbrudd og hærverk i fylla, forsvant han til andre miljøer nedover i Europa. Fartet rundt, uten noe fast holdepunkt i livet. Av og til hørte foreldrene rykter om at noen hadde sett ham her eller der, alltid på tvilsomme steder, og de følte både skam og fortvilelser over sin sønn. Om han bare hadde vært som Herbjørn. På gudstjenestene var han alltid. Var det dugnad, møtte han opp. Han var leder for Yngres og ungdomsgruppa. Han ga rikelig i kollekten. Han hadde fire barn, en krevende jobb og en travel hverdag. Men han sa aldri nei når noen trengte ham. Han og hans kone hadde et åpent hus for andre. Ja, han var i det hele tatt et slikt menighetslem en pastor gjerne ønsker seg!
En søndag kom Tor tilbake. På slutten av gudstjenesten kom han plutselig inn, gikk fram og sa høylytt at nå var han lei av livet han hadde levd. Han ønsket et nytt og bedre liv, og han spurte om de kanskje hadde plass til ham på søndagsskolen så han kunne få gjenoppfrisket barnelærdommen. Mor og far kom gråtende fram og omfavnet ham. Flere andre sa at Gud elsket ham og tilga ham alt det gale han hadde gjort. Pastoren stod rørt fram og snakket om at endelig begynte det å skje noe her i denne menigheten. Senere trakk han ofte fram Tor som et eksempel på hva Gud kan gjøre. Tor selv ble bedt om å vitne om sitt tidligere, elendige liv, og hvordan han nå var blitt en lykkelig kristen. Ja, folk likte å høre hans vitnesbyrd. Han ble den nye stjernen i menigheten. Til og med lokalavisa fattet interesse for hans historie og laget et oppslag om ham.
Alle var glade og fornøyde. Alle, unntatt én. Herbjørn syntes det i grunnen var litt urettferdig. For hvem brydde seg i grunnen om ham? I alle år hadde han vært trofast med i menigheten, uten at noen hadde tenkt over det som noe stort.
· Han var på nesten alle gudstjenester, men han fikk tydelig høre det hvis det var en søndag han gjorde noe annet.
· Han ga rikelig i kollekten, men det han alltid hørte, var at menighetens økonomi var dårlig og menighetens offervilje for liten.
· Han deltok i mange slags oppgaver, men fra talerstolen ble det stadig mast om at nå måtte menigheten virkelig føle ansvar overfor de mange ugjorte oppgavene.
· Han kom av og til med et vitnesbyrd, men pastoren klaget like fullt over at det var så åndelig dødt i menigheten.
Hele sitt liv hadde Herbjørn prøvd å tilfredsstille alle dem som forventet noe av ham.
Ø Når pastoren sa ”Vi må være trofaste på gudstjenesten”, så kom han på gudstjenesten.
Ø Sa eldsterådet ”Vi må vise ansvar”, så viste han ansvar.
Ø Sa kassereren ”Vi trenger mer penger”, så ga han mer penger.
Ø Og når pastoren sa ”Vi må be mer”, så møtte Herbjørn opp på bønnemøtene.
Men hva hadde han egentlig igjen for det? Hvem hadde takket ham? Hvem hadde gitt ham en omfavnelse? Men når denne Tor kom tilbake etter å ha ødelagt både for seg selv og andre, da fikk Tor, av alle mennesker, hele menighetens oppmerksomhet. Men ingen brydde seg visst om Herbjørn.
Jeg vet at mange her i menigheten har en travel hverdag. Mye skal gjøres. Ansvaret kan være stort. Mange av dere har også gjennom mange år gjort ulike oppgaver i menigheten. Nå starter vi opp med de faste aktivitetene igjen. Kanskje noen av dere da føler det litt som Herbjørn. Alltid må du trå til, støtte opp, vise ansvar, være aktiv og ikke gi deg. Allikevel kan det virke som om det aldri blir bra nok. Alltid er det noe mer som skulle vært gjort. Så hva har du egentlig igjen for det? Føler du det slik, så ta da dette ordet fra Gud til deg: ”Min sønn – min datter! Du er alltid hos meg, og alt mitt er ditt.” Jesus Kristus døde for alle dine synder. Du er tilgitt. Gud er hos deg. Han er din himmelske far. Den Hellige Ånd vil styrke deg. Jesus er nær deg. Du har en evig framtid i Guds himmelske rike. ”Gled dere i Herren alltid!” (Filip 4,4)
Menigheten er et sted for ansvar og oppgaver, et sted hvor vi bruker våre nådegaver. Men først og fremst ønsker jeg menigheten skal være et sted for glede over evangeliet. Takknemlighet over at vi får tilhøre den himmelske Gud. Et sted hvor vi henter ny kraft og inspirasjon. Et sted hvor vi får mer enn vi gir. Og om du skulle føle deg litt i slekt med denne Herbjørn, så vil Gud si deg dette i dag: ”Du er min sønn – du er min datter. Du får være mitt barn hver eneste dag. Og all min kjærlighet, all min nåde og all min tilgivelse gir jeg til deg så det er ditt. Glem ikke å glede deg over det.”
------------
Ønsker du å gi en tilbakemelding på denne talen, kan du sende det til frikirken@halden.net