Den Evangelisk Lutherske Frikirke, Laxegt. 3, 1772 Halden, 69 18 23 79, frikirken@halden.net

 

Tilbale til hovedsiden for prekener

11. søndag etter pinse, 31.7.2005                                                                  Dagfinn Stærk

At de må bli frelst (Rom 9,1-5 og 10,1-4)

Da vi i sommer var på ferie sørover i Europa, var vi innom flere fine steder. Dette har vi ofte snakket om etterpå til andre, og vi ønsker å ta med oss noen venner dit en annen gang. Paulus hadde også opplevd noe flott han ønsket å dele med andre. Han hadde møtt Messias, Kristus, Guds utsendte frelser. Han hadde vært en motstander og forfulgt de kristne, men Jesus hadde vist seg for ham og tilgitt ham alle synder. Dette ønsket han at andre også måtte få oppleve. ”Av hele mitt hjerte ønsker jeg og ber til Gud at de må bli frelst.” (10,1)

Men Paulus ønsket også å forhindre at de led ondt. Det er ikke lett å gå fra en bedre middag bort til TV og se reportasje om sultkatastrofen i Niger. Vi blir fortvilet over at de holder på å sulte i hjel og iler kanskje til banken for å sende penger for å hjelpe. Vi klarer ikke å kose oss med vår egen mat hvis ikke vi gjør noe for å hjelpe dem som sulter. ”Jeg har en stor sorg i hjertet, noe som alltid piner meg. Jeg skulle selv gjerne være forbannet og skilt fra Kristus, var det bare til hjelp for mine brødre og landsmenn.” (9,2-3)

Et bordvers lyder: ”Herre, din jord bærer mat nok til alle. Takk for den delen du vil vi skal ha. Lær oss å dekke et langbord i verden, som alle kan reise seg mette fra. Amen.” Guds rike er også som en stor fest, med mat og drikke i overflod til alle som kommer. Men da må de altså komme. De må høre evangeliet. Ta imot det. Tro det. Vi kan ikke slå oss selv til ro når vi ser alle som sulter og ikke har tatt imot Guds kjærlighet, nåde og tilgivelse.

Hvilken byrde blir ikke mindre av å ta den med til Jesus? Ja, hvilken byrde blir heller større av å ta den med til ham? Jo, smerten over de ufrelste, de som sier nei og de som ikke er nådd med evangeliet. Dess nærmere Jesu hjerte vi lever, dess større blir nøden for de unådde. Dess fjernere vi i perioder måtte leve fra Gud, dess mindre bry har vi med de ufrelste.

Vi reagerer når menneskerettigheter brytes. Men den fremste menneskerett av alle er å høre evangeliet. Og den som først av alt har rett til å få høre det, er Israel, jødefolket. Det er om dem Paulus her spesielt skriver. Israel er stadig i fokus i dag. Som regel er det negative nyheter om selvmordsbombere eller aksjoner mot palestinere. Blant kristne møter jeg særlig to reaksjoner i forhold til Israel:

ü     ”Stakkars Israel. Får de aldri fred? De er Guds utvalgte folk, Guds egen øyesten. Vi må velsigne Israel. De har retten på si side. Gud har gitt dem løfte om landet de bor i. Stakkars Israel som ikke får leve i landet sitt i fred.”

ü     ”Nå må Israel gi seg. De må følge lov og rett i verden. Fra å være et forfulgt folk, har de blitt en stat som forfølger andre og undertrykker de stakkars palestinerne. Vi kan ikke tillate at Israel gjør som de vil, men må stoppe deres ondsinnede handlinger.”

Men i dag skal vi stoppe ved dette: Hva er det dypeste problem i Israel? Ikke palestinerne, ei heller Sharon. Men de er i moralsk og åndelig krise fordi de ikke har tatt imot Guds frelse.

·      De aller fleste jøder er sekulariserte og praktiserer ikke sin religion i særlig grad.

·      New Age-festivaler har stor oppslutning i Israel, særlig blant ungdommer.

·      Det er ganske vanlig at israelske ungdommer tar ett års fri og drar til India som en del av sin åndelige søken, og særlig til området der Dalai Lama holder til.

·      Årlig foretas det 40.000 aborter i Israel, tre ganger så mange som i Norge.

”Av hele mitt hjerte ønsker jeg og ber til Gud at de må bli frelst.” (10,1) Dette ønsket må vi også ha for Israel. Dette gjelder selvsagt også palestinerne. Frikirkens Israels- og Ytremisjon støtter arbeid blant dem begge. Men det begynner med Israel. Og den største nøden er altså – ”at de må bli frelst.” Derfor dro Paulus på sine reiser for å overbevise alle – men først og fremst jødene – om at de måtte vende om til Jesus. Ja, særlig for jødene ville han gjøre hva som helst for å føre dem til tro. ”Jeg skulle selv gjerne være forbannet og skilt fra Kristus, var det bare til hjelp for mine brødre og landsmenn.” (9,3)

Situasjonen for sine landsmenn plaget Paulus. Det ga ham hjertesorg – og sikkert mange tårer. Det gjorde det iallfall for Jesus. Da han kom nærmere og så byen, gråt han over den og sa: Om også du på denne dagen hadde forstått hva som tjener til fred! Men nå er det skjult for dine øyne.” (Luk 19,41-42) Kjenner du deg igjen? Noen du er glad i, gir deg hjertesorg, og du må felle tårer for dem. De ser ikke ut til å forstå hva som er best for dem. Mange ting kan gi oss hjertesorg, men Paulus peker her på det som aller mest plaget ham med jødefolket: Av hele mitt hjerte ønsker jeg og ber til Gud at de må bli frelst.” (10,1) Det var problemer i Israel den gangen også. Men deres aller, aller største problem var dette: De kjenner ikke Guds rettferdighet, men vil bygge opp sin egen rettferdighet, og derfor har de ikke bøyd seg under rettferdigheten fra Gud.” (10,3)

Det er ikke noe ukjent i Norge i dag heller, å bygge opp sin egen rettferdighet. Gjøre så godt man kan – og gjerne håpe at Gud kan vise overbærenhet mot resten. Ikke bøye seg under Gud. Ikke ta imot Jesus Kristus som sin frelser og overgi seg til ham.

Vi har vårt land. Vår by. Vårt nabolag. Vår arbeidsplass. Noen er ugudelige og slemme. De fleste er skikkelige og snille. En del er likegyldige med tro og liv. Men angår det oss? Det var en stor sorg for Paulus. Jesus gråt. Kanskje du også har gjort det. Men tårer kan stoppe, for vi kan bli vant så med det. Sultne barn på TV påvirker oss – men mest til å begynne med. Slik kan også vi bli så vant til alle dem som ikke tror at vi slutter å tenke på deres frelse.

Vi har et gledens budskap å dele med andre. Det må være det bærende i vår tro, våre samlinger og det vi formidler til andre. ”Med glede skal dere takke Faderen, som satte dere i stand til å få del i den arven de hellige får i lyset.” (Kol 1,12) Samtidig må sorgen over de som ikke tar imot, ligge i vårt bakhode. Vi gleder oss over evangeliet, men gråter over dem som ikke tar imot det.

Be. Be for dine kollegaer, naboer og venner. ”Jeg … ber til Gud at de må bli frelst.” (10,1) De må reddes fra fangenskap i synd, fra Guds dom. De må reddes til Guds rike, til å bli Guds barn. ”Han har fridd oss ut av mørkets makt og satt oss over i sin elskede Sønns rike. Og i ham har vi forløsningen, tilgivelse for syndene.” (Kol 1,13-14) Vi må be at flere må få oppleve dette. Kanskje du må be lenge, men gi ikke opp.

Det er fint å være med i menigheten. Et godt fellesskap. Positive verdier. Ting vi ønsker å gi videre til andre, ikke minst barna og de unge. Men vi ønsker også noe mer: At mennesker skal vende om til Jesus Kristus, få sine synder tilgitt og få det evige liv. At vi alle blir bevart i denne tro.

Synes oppgaven vanskelig, så husk dette: Jesus kan.

ð  Du kan ikke frelse noen – men Jesus kan frelse dem.

ð  Du kan ikke overtale noen til å bli kristen – men Jesus kan skape tro hos dem.

ð  Mennesker rundt deg kan synes upåvirkelige – men Jesus kan forandre dem.

------------

Ønsker du å gi en tilbakemelding på denne talen, kan du sende det til frikirken@halden.net