Den Evangelisk Lutherske Frikirke, Laxegt. 3, 1772 Halden, 69 18 23 79, frikirken@halden.net
Tilbale til hovedsiden for prekener
5. søndag etter pinse, 19.6.2005
En ung sykepleier fortalte hun kom til et ulykkessted. Hun ilte frem og skjøv andre til side idet hun høylytt fortalte at hun var sykepleier. Men da hun skulle skyve vekk mannen som stod bøyd over den forulykkede, svarte han: ”Jeg er overlege ved Ullevål sykehus.”
Jesus advarer mot å skyve Gud til side for å overta hans plass. Dømming er for dommere, og Gud alene er dommeren. Han skal dømme oss og vår neste. Gud er fullt ut rettferdig og kjenner alle forhold. ”Det er bare én som er lovgiver og dommer, han som har makt både til å frelse og til å ødelegge. Men hvem er du, som dømmer din neste?” (Jak 4,12)
”Døm ikke.” Den som stadig dømmer andre, er syk - dømmesyk. Den kan snike seg inn på oss alle. Det er lettere å tale om andres feil enn å hjelpe dem til å bli kvitt feilene. Lettere å snakke nedsettende om andre enn å hjelpe dem oppover. Fire grupper vi har lett for å dømme, peker seg ut:
1) De som er anderledes enn oss. Vi kjenner alle noen ”spesielle”. Det er en takknemlig oppgave å prate om deres feil og dømme dem for deres særegenheter. Jeg har ofte opplevd følgende: I en åpenhjertig samtale hjemme hos Fredriksen, sier de fortrolig: ”Du vet jo det, Dagfinn, at Olsen er jo litt spesiell.” Senere sitter jeg hjemme hos Olsen, og de sier til meg litt fortrolig: ”Alle vet jo det, Dagfinn, at Fredriksen er litt spesiell av seg.” Men Jesus sier: ”Døm ikke ... For dere skal selv dømmes etter den dom dere feller over andre.” Og Paulus sier: ”Strekk dere langt så dere bærer over med hverandre i kjærlighet.” (Ef 4,2)
2) De som ikke er i vår nærhet. Det er lett å felle en knusende dom over unge, frekke forbrytere i Oslo. Men hvis det var vår egne barn eller søsken, ville vi vært mer opptatt av å hjelpe enn å dømme. Hvis en ukjent kasserer gjør underslag, er vi opprørt over at det går an. Men hvis vår nabo har gjort det samme, tenker vi mer på hvor vondt det må være for ham selv og hans familie. Lenger borte ting skjer, raskere er vi til å dømme. Nærmere de står oss, mindre opptatt er vi av å dømme, og mer opptatt av å forklare, unnskylde og hjelpe.
3) De vi er uenige med. Det er vanskelig å bare være saklig uenig med andre. Mener de noe vi er sterkt uenige med dem om, blir det lett å finne fram til andre feil hos vedkommende. Alt de sier og gjør, forstås på verste måte. Deres meninger blir feil. Deres handlinger. Deres motiv. Ja, alt blir feil, og vi dømmer dem – fordi de mener noe vi er uenige med dem om.
4) De som har levd før oss. Mange er opptatt av tidligere generasjoners feil og dømmer de som har vært før oss. Men husk at en hver tid skal stå til rette for Gud for seg selv. En hver tid har sine egne feil å stå til ansvar for. De med sitt og vi med vårt.
Vi kan dømme med rene ord, vise det i handling eller vi kan vise det ved å bruke ulike ord om det andre gjør og det vi selv gjør. Kjøper vi en større ting til huset, er det en fornuftig investering. Men hvis andre gjør det samme, er det å sløse med pengene. Kjøper noen en stor bil, er det luksus, mens vi selv trenger en slik bil.
Det finnes selvsagt noe som er rett og noe som er galt. Vi skal derfor ikke godta alt som like bra og late som om alt er like riktig. Men den endelige dom, for evigheten, hører Gud alene til. Men når vi her og nå bedømmer ulike ting, sier Jesus at vi ofte gjør forskjell på oss selv og andre. ”Hvorfor ser du flisen i din brors øye, men bjelken i ditt eget øye legger du ikke merke til? Eller hvordan kan du si til din bror: La meg ta flisen ut av øyet ditt, når det er en bjelke i ditt eget?” Slik er det lettere å se andres feil enn egne, både i menighet, på arbeidsplass og i hjemmet. Men skal vi rette på andre, må Gud først fårette på våre egne liv. Erkjenner vi ydmykt egne feil, er vi bedre kvalifisert til å hjelpe andre med deres feil.
Døm ikke andre mennesker. Avsi heller ikke den dom over andre at de er dømmesyke. La oss heller alle sammen ransake oss selv og overlate dommen til Gud. Mange tenker at når Gud skal dømme oss, vil den falle heldigere ut for oss enn menneskers dom. Men vi har ikke grunnlag for å si det. Poenget er at bare Gud har retten til dom, og at hans dommer er rettferdige.
Dømmesyke er en farlig sykdom. Men som de fleste andre sykdommer går det an å helbrede også denne. For å gjøre oss friske, har Gud foreskrevet medisiner for oss.
Medisin 1: La Gud ransake oss. ”Ransak meg, Gud, og kjenn mitt hjerte, prøv meg og kjenn mine tanker. Se om jeg er på den onde vei, og led meg på evighetens vei.” (Sal 139,23-24) Denne ransakingen skjer ved at vi prøver våre liv opp mot Guds ord. ”Alle skrifter som er inngitt av Gud, er også nyttige til å gi opplæring og tale til rette, hjelpe på rett vei og oppdra i rettferd.” (2 Tim 3,16)
Medisin 2: Husk at vi alle skal stå innfor Guds domstol. ”Døm ikke, for at dere ikke skal bli dømt!” Vær derfor forsiktig med å være hard og ukjærlig mot andre mennesker.
Medisin 3: Se Guds kjærlighet. ”Kjærligheten er … at han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder. Mine kjære, har Gud elsket oss slik, da skylder også vi å elske hverandre.” (1 Joh 4,10-11) Denne medisinen skal hjelpe oss å se hvor mye Gud elsker oss så vi også kan elske andre mennesker. Vi skal ikke bare la være å dømme, vi skal også elske våre medmennesker.
Tenk deg at du på dommens dag står framfor Gud. Tiden er kommet for å saumfare dine handlinger, ord og tanker. Gud viser deg ulike episoder fra ditt liv.
Ø Som tolvåring hadde du prøve på skolen og lurte deg til å kikke på besvarelsen til klassens flinkeste elev. ”Du fusket og løy”, sier Gud.
Ø Så vises en gang du ble sint på din ektefelle og sa sårende od. ”Du var sint og ukjærlig”.
Ø Deretter er turen kommet til den gangen du stod sammen med kameratflokken og var spydig mot en annen. ”Du skulle tatt ham i forsvar”.
”Men jeg var jo ikke den eneste som fusket. Og ektefellen min har også vært sint på meg – mange ganger. Dessuten torde jeg ikke si imot de andre for at de ikke skulle la spydighetene sine gå ut over meg isteden.” Men til tross for våre unnskyldninger, slår ikke Gud av på sine krav. Det blir ikke bedre når dine virkelig store synder blir gransket der foran Guds domstol.
Så faller Guds dom: ”Så er det da ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus.” (Rom 8,1) Jesus, den eneste uskyldige, ble dømt istedenfor deg, og du går fri. Gud viser renseløs godhet og kjærlighet mot deg, og du får for alltid bo i hans himmelske rike.
Slik Gud viser sin godhet mot oss, skal også vi vise godhet mot andre. Glemmer vi det, kan det gå oss ille. ”Døm ikke, for at dere ikke skal bli dømt! For dere skal selv dømmes etter den dom dere feller over andre, og det skal måles opp for dere i det målet dere selv bruker.” (V. 1-2) Dessuten lærte Jesus oss å be: ”Forlat oss vår skyld som vi óg forlater våre skyldnere.” (6,12) Er vi nøye på hva andre gjør mot oss, vil også Gud være nøye med hva vi har gjort mot ham. En slik gransking vil ingen av oss komme heldig ifra.
Det er en sammenheng mellom å felle dom over andre og ikke å kunne tilgi. I noen perioder har jeg gått og gjemt på bitterhet mot andre og holdt fast spå en knusende dom over dem. Jeg har ikke alltid vært meg det bevisst, men så har Gud vist meg det, og jeg har i mitt indre tilgitt dem og gitt fra meg dommen over dem til Gud. Dermed ble jeg også selv fri fra bitterheten. Dømming er for dommere, for Gud. Det er ikke vår oppgave, men samtidig ødelegger det oss selv. La oss derfor alle sammen overgi våre synder til Gud så vi kan få hans tilgivelse og nåde.
------------
Ønsker du å gi en tilbakemelding på denne talen, kan du sende det til frikirken@halden.net