Den Evangelisk Lutherske Frikirke, Laxegt. 3, 1772 Halden, 69 18 23 79, frikirken@halden.net
Gudstjeneste Underveis 05.09.04.
Vi var på leting
etter kirke utenfor Los Angeles. Jeg antydet at vi kunne spørre på en
bensinstasjon. Min følgesvenn (ungkar) svarte på fleip: ”Du vet vel at mannfolk ikke spør etter veien.” Nei, vi vil
ikke innrømme at vi trenger hjelp. Det er litt flaut.
Fred Holsten, professor i psykiatri ved Haukeland Sykehus: Cirka 15 % lider av sosial fobi. Det er en psykisk lidelse der personen er plaget av sterk angst for å gjøre ting sammen med andre. De vegrer seg for å snakke med andre og ønsker ikke å komme i sentrum for oppmerksomhet. De vil ikke virke dumme eller bli flaue. Disse vil ofte kvie seg for å søke hjelp enda nesten alle av dem kunne blitt hjulpet.
Er det flaut å
rope om hjelp? Mange tenker at hvis problemene blir store nok, vil de rope om
hjelp. Da føles det mer akseptert å si at en har vanskeligheter. Men er
problemene litt mindre, føles det flauere å be om hjelp. Men spørsmålet er
om vi ønsker å få hjelp eller ikke.
Menigheten er et
sted hvor vi ønsker å hjelpe. Fagfolkene må gjøre sitt. Men vi ønsker også
å gjøre vårt. ”Bær hverandres
byrder.” (Gal 6,2) Men da må vi vite hvilke byrder vi skal bære. Ingen
av oss er tankelesere. Det hender noen sier: ”De
andre vet ikke hva jeg har å streve med.” Nei, iallfall ikke hvis du ikke
forteller det. Ikke alt skal sies til alle, eller offentlig. Men finn noen å
dele dine vanskeligheter med, noen som kan be for deg, et fellesskap som kan
hjelpe. Det er ikke flaut. Vi trenger hverandres hjelp.
Jeg inviterte en
gang min hybelvert til kirken. Men han betakket seg. Han syntes ikke om en
frelser som skulle redde ham. Han var vant til å ordne opp sine egne ting selv.
Men hva ville han si hvis han kom på sykehuset og ingen pleiet ham? Ville han
ikke da bedt legen om hjelp? Og hvis båten kantret, han slukte vann og holdt på
å drukne, ville han da ikke ropt om hjelp?
Guds frelse og
tilgivelse lyder positivt. Men mange kvier seg, for det har en hake ved seg. Å
be Gud om frelse, er å innrømme at vi ikke kan frelse oss selv. Å be Gud om
hjelp, viser at vi ikke greier å ordne opp selv. ”Jeg er hjelpeløs
og fattig. Skynd deg til meg, Gud! Du er min hjelper og redningsmann, dryg ikke
lenger, Herre!” (Sal 70,6)
Vi skal ikke misbruke Guds navn. Men vi skal bruke det. Det er lov – ja, ønskelig – å rope til Gud om hjelp, lik den blinde Bartimeus. ”Da han hørte at det var Jesus fra Nasaret som kom, satte han i å rope: Jesus, du Davids sønn, miskunn deg over meg!” (Mark 10,47)
Jeg var på konferanse med en engelsk biskop. Når han kom
i vanskeligheter, brukte han en god, liturgisk bønn: ”Da kneler jeg ned og roper ut av mine lungers kraft: HJELP!”
I desember 1915 var bark Ragnvald av Kragerø på vei over Atlanterhavet. Det ble et kraftig uvær og skuta ble nesten helt ødelagt. De mistet all styring og kom utenfor skipsleia. I uværet festet mannskapet noen stropper rundt restene av masten og stakk armene inn i disse. Slik stod de i flere døgn mens sjøen fosset rundt dem. Som mange andre i en håpløs situasjon, vendte de seg til Gud som en siste utvei. Kaptein Elias Stärk, en onkel av min far, sa: ”Nå har vi bare én mulighet igjen, og det er å be til himmelens Gud.” Da de hadde gjort det, sa kapteinen at han trodde de ville bli bønnhørt. Dagen etter, på selveste julaften, kom et engelsk skip imot dem og reddet dem om bord. Den norske kapteinen fortalte at da han skulle legge seg etter flere døgn til rors, hadde han hørt en stemme be ham forandre kursen sydover. Styrmannen avviste det med å si at kapteinen måtte være overtrøtt. Men kapteinen så da en hvit skikkelsesom på ny ga den samme beskjed. De endret da kurs og kom akkurat tidsnok til å redde de skipbrudne som i sin nød hadde ropt til Gud om hjelp.
En del synes det er flaut å rope til Gud om hjelp når det skjer noe vanskelig og de ikke har gjort det før. Men Gud er raus. “Kall på meg på nødens dag, så vil jeg utfri deg, og du skal prise meg.” (Sal 50,15) Gud tar imot nødrop også fra dem som ikke har brydd seg om ham tidligere. Han er ikke smålig. Samtidig ønsker ikke Gud å være den siste vi ber om hjelp fra.
En turist gikk langs kanten av Grand
Canyon og tittet ned. Det gikk ikke bedre enn at han ramlet utenfor kanten. Nede
i fjellsiden fikk han tak i en busk, og der ble han hengende og dingle. Redd og
etter hvert sliten begynte han å rope på hjelp:
- Hallo er det noen her?
Ingen svarte. Han ropte på nytt.
- Hjelp, er det noen her?
Plutselig fylte en mektig stemme hele Grand Canyon:
- DETTE ER GUD, BARE SLIPP TAKET I BUSKEN OG LA DEG FALLE NED I MINE ARMER!
Det ble stille en lang stund. Så kom det med en litt usikker stemme fra busken:
- Hallo, er det noen andre her?
Det er ikke nødvendig å ha Gud som den aller siste utvei. Isteden oppfordrer Bibelen oss til å søke hjelp fra Gud før alt annet. ”Før daggry roper jeg om hjelp og venter på ditt ord.” (Sal 119,147) ”Søk først Guds rike og hans rettferdighet.” (Matt 6,33)
Det er ikke flaut å rope om hjelp. Heller ikke å be om hjelp. Hjelp fra andre. Hjelp fra Gud. Du kan gjøre det i dag. Vi inviterer iallfall til bønn, lystenning for deg selv eller en annen, og til forbønn. Har du behov, kan du komme. Ønsker du det, får du en anledning i dag.
------------
Ønsker du å gi en tilbakemelding på denne talen, kan du sende det til frikirken@halden.net