Den Evangelisk Lutherske Frikirke, Laxegt. 3, 1772 Halden, 69 18 23 79, frikirken@halden.net
6. s. e. pinse, 11.7.2004
”Og dere, spurte han, hvem sier dere at jeg er?” (V. 15) Jesus utfordret sine disipler til å gjøre seg opp en personlig mening. Først hadde han spurt hva folk flest mente om ham. Noen mente det ene, noen det andre. Men disiplene selv? Jo, de fulgte med i flokken hans. Men Jesus ville vite hva de selv trodde. Han ga dem en personlig utfordring.
I dag snakkes det offentlig om alt, uten blygsel. Men når det gjelder ens forhold til kristen tro, blir mange unnselige og brydd. Det er en privatsak. Mange har en mer eller mindre kristen tro, men den er deres egen. Andre har ikke noe med det. Og de ønsker ikke å snakke om det.
Den private tro blir ofte en utydelig tro. Man tror, men
uten å være sikker på hva man tror på. Det oppleves fint å tro, men det er
uklart hva troen inneholder. Men vi utfordres av nye landsmenn og deres tro.
Nylig drakk vi kaffe på Mysen. Der hadde eieren stilt opp en Buddha-figur med
kaffe og vafler foran. Å møte andres klare tro, fører til at vi selv må
tenke etter hva vi tror på. Slik utfordrer også Jesus: ”Hvem sier dere at jeg er?”
”Du er Messias, den levende Guds Sønn.” (V. 16) Peter gir en personlig bekjennelse, og han gjør det åpent. Den kristne tro er en personlig tro, men den skal bekjennes offentlig. I kirken skal derfor trosbekjennelsen ikke fremsies mumlende, men åpent og tydelig. Dette tror vi på. Dette bekjenner vi. Det er en mulighet til å gjenta regelmessig hva og hvem vi tror på.
Mange av oss er vokst opp i et kristent hjem, og vi ble opplært av i den kristne tro. Vi ble sendt på søndagsskole, pikeforening og gutteklubb. Vi stod til konfirmasjon og deltok på leirer. Troen var en selvfølge, noe vi hadde fått med oss hjemmefra. Men en dag måtte vi selv velge. Vi måtte bekjenne: Dette tror jeg på. Ikke bare mor og far, men jeg selv. Noen bekjente ved å gå til nattverd. Andre ved å komme med et vitnesbyrd. Atter andre overfor venner. Noen rundt oss tvilte, andre trodde ikke. Det ga oss en mulighet til å bekjenne vår egen tro.
Jesus priser Peter salig for hans tro og bekjennelse. De første kristne
så det derfor som viktig å bekjenne troen, også når det kunne koste dem
livet. Slike som mistet livet fordi de gjorde som Peter og bekjente at Jesus var
Guds Sønn, ble kalt martyrer, ”blodvitner”. En av dem var biskop
Polykarp av Smyrna. I år 156 ble han arrestert. Han ble truet med å bli brent
levende hvis han ikke ofret til keiseren og fra seg sin kristne tro. Men
Polykarp lot seg ikke overtale.
Politisjefen Herodes og hans far
Niketas … satt på hver side av ham og prøvde å overtale ham: ”Hva er galt med å si: ’Keiseren er Herre’, å ofre og så
videre – for derved å frelse seg selv?” … Men prokonsulen advarte ham
og sa: ”Sverg (ved keiserens
’lykke’), så skal jeg løslate deg; forbann Kristus!” Da svarte
Polykarp: ”I åttiseks år har jeg tjent ham, og aldri har han gjort meg noe
ondt; hvordan skulle jeg da kunne spotte min konge som har frelst meg?”
Når vi fremsier trosbekjennelsen, skal vi gjøre det bevisst, med glede. Om ikke det koster oss livet, så har det betydning for vår evighet. ”Hvis du bekjenner med din munn at Jesus er Herre, og tror i ditt hjerte at Gud har oppreist ham fra de døde, skal du bli frelst. Med hjertet tror vi så vi blir rettferdige for Gud, med munnen bekjenner vi så vi blir frelst.” (Rom 10,9-10) Troen er personlig. Men den skal bekjennes offentlig. Jesus utfordret ofte til å tro på seg – men også til å bekjenne for andre. ”Den som bekjenner meg for menneskene, ham skal også jeg kjennes ved for min Far i himmelen. Men den som fornekter meg for menneskene, ham skal også jeg fornekte for min Far i himmelen.” (Matt 10,32-33)
Troen er personlig, men ikke privat. Det er jeg som tror, men jeg kan ikke holde den for meg selv. Men at troen er ”personlig”, betyr ikke at jeg kan tilpasse den etter personlige behov. Landslagssjef Åge Hareide uttrykte i ”Min tro” i Vårt Land at for at han kunne kalt seg kristen, måtte man ha forandret en del på den kristne tro, bl.a. jomfrufødselen. Men det er like umulig som å endre på hvor lang 1 meter er eller avstanden til månen.
Peters bekjennelse er en av flere i NT. Da den etiopiske hoffmannen skulle døpes av Filip, bekjente han: ”Jeg tror at Jesus Kristus er Guds Sønn.” (Apg 8,37) Da kunne han bli døpt. Etter hvert utformet man en fast bekjennelse for å lære opp nye som kom til tro. Den måtte de kjenne innholdet av og fremsi når de skulle døpes. I 355 skulle en kjent mann i Roma døpes:
Så kom stunden da han skulle bekjenne sin tro. I Roma pleier de som skal ta imot dåpens nåde, å gå fram på en forhøyning og i nærvær av den troende menighet si fram bekjennelsen i fast formulerte ord som de har lært utenat. Simlicianus fortalte at prestene hadde tilbudt Victorinus å avlegge bekjennelsen mer i hemmelighet. Det var vanlig at tilbakeholdne mennesker som mente de kunne bli forfjamset, fikk høve til å gjøre det sånn. Men han ville heller bekjenne sin frelse i nærvær av alle de hellige. … Da han derfor steg opp for å si fram bekjennelsen, braket jubelen løs, og alle som kjente ham, ropte navnet hans til hverandre. … Brått satte de i dette ropet av glede over å se ham, men like fort ble de stille, spent på å høre ham. Han sa fram bekjennelsen om den sanne tro med en herlig frimodighet, slik at alle fikk lyst til å ta ham inn i sitt hjerte.
Han bekjente – offentlig og med frimodighet – den tro han var undervist i og som nå var hans egen. Hans bekjennelse vakte begeistring i menigheten. Det er viktig å frimodig bekjenne troen. Din bekjennelse hjelper andre. Og du selv hjelpes ved at andre bekjenner troen sammen med deg. Derfor bør hele menigheten samles hver søndag for sammen å bekjenne troen. Det er å gi vårt ja til det Gud har åpenbart oss. Vi må bekjenne troen for selv å bli frelst. Og den troen vi bekjenner, er den som kan frelse andre: ”Du er Messias, den levende Guds Sønn.”
La oss reise oss og sammen bekjenne vår hellige tro:
Jeg tror på Gud Fader, den allmektige, himmelens og jordens skaper.
Jeg tror på Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, vår Herre, som ble unnfanget ved Den Hellige Ånd, født av jomfru Maria, pint under Pontius Pilatus, korsfestet, død og begravet, fór ned til dødsriket, stod opp fra de døde tredje dag, fór opp til himmelen, sitter ved Guds, den allmektige Faders høyre hånd, skal derfor komme igjen for å dømme levende og døde.
Jeg tror på Den Hellige Ånd, en hellig, allmenn kirke, de helliges samfunn, syndenes forlatelse, legemets oppstandelse og det evige liv. Amen.
------------
Ønsker du å gi en tilbakemelding på denne talen, kan du sende det til frikirken@halden.net