Den Evangelisk Lutherske Frikirke, Laxegt. 3, 1772 Halden, 69 18 23 79, frikirken@halden.net
Inspirasjonsfest, 31.08.03. Dagfinn Stærk
”Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde. Bøy
dere da for Gud!” (Jak
4,6b-7a)
Vårt største behov: Guds nåde. Tilgivelse. Kjærlighet. Får du ikke luft i lungene, dør kroppen. Får du ikke Guds nåde, dør vi åndelig. Han er den som gir oss nåde.
Det er mye vi ønsker å ha: Utdannelse, karriere, familie, venner, brukbar økonomi, god helse. Alt er viktig og ikke noe galt med. Men Jesus lærte oss å være opptatt av det viktigste aller først. La Gud få førsteplassen. Han er viktigst av alt.
Daglig synder vi alle. Vi snubler og faller. Gjør ting i vanvare og gale ting med overlegg. ”Her er det ingen forskjell, for alle har syndet.” (Rom 3,23) Derfor er det største behov for oss alle: nåde fra Gud.
Nåde er det vi ikke fortjener. Det som gis gratis uten at vi har krav på det.
- Et firma går konkurs på grunn av dårlig drift. Eieren må slutte. Da kommer en og betaler gjelden så han får en ny sjanse. Det er nåde.
- En fange har gjort underslag, ranet banker og stjålet biler. Han fortjener en lang straff. Men etter kort tid blir han allikevel satt fri. Det er ufortjent. Det er nåde.
- Ei jente mislykkes helt til eksamen. Men isteden for å få 1 eller 2 i karakter, får hun 5. Det er ufortjent. Det er nåde.
I samfunnet må vi ha en viss rettferdighet overfor de som ikke kan betale gjeld, de som gjør lovbrudd og ved eksamen. Men Gud er mest opptatt av måter han kan få vist oss sin nåde på.
Jesus talte mye om nåde, og han viste det i praksis.
-
Til kvinnen som var grepet
i ekteskapsbrudd: ”Heller ikke jeg fordømmer deg. Gå bort og synd ikke
mer fra nå av!” (8,11)
- Til den foraktede tolleren Sakkeus: ”I dag vil jeg ta inn hos deg. … I dag er frelse kommet til dette hus.” (Luk 19,5 og 9)
- Til røveren på korset: ”I dag skal du være med meg i Paradis.” (Luk 23,43)
Gud gir nåde – til de ydmyke. Men ikke til de stolte.
Når vinden blåser ute, bøyer gresset seg i vinden. Det er ydmykhet. Men telefonstolpene står urørlige. Det er stolthet.
Å være ”stolt”, betyr å stille seg selv litt over andre, å se på andre ovenfra og ned.
Å være ”ydmyk”, betyr å erkjenne sin uverdighet og avhengighet, å se på andre nedenfra og opp.
Gud ønsker å gi oss nåde. Men han er avhengig av vår respons, ydmykhet. Ydmykhet mot andre, og ikke minst mot Gud selv. Ydmykhet virker som en magnet som trekker Guds nåde til seg. Men stolthet støter Guds nåde fra seg. ”Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde.” (V. 6)
To menn gikk opp til templet for å be. Den ene var et godt og bra menneske. Og han takket Gud for at han hadde klart seg såpass bra i livet og at han hadde fått litt gudsfrykt med seg hjemmefra. Den andre innså at han hadde mislykket i livet og syntes det var lite med gudsfrykt hos seg. Den første mann gikk hjem igjen like glad og tilfreds – og stolt. Men det var den andre mannen som gikk hjem igjen med Guds nåde, for han hadde ydmyket seg for Gud.
Å ha Gud som sin motstander, må være det verste som kan hende oss. Men stolthet gjør oss til motstandere av Gud. Derfor råder Jakob oss: ”Bøy dere da for Gud.” (V.7)
David var redd for at han skulle bli stolt og selvopptatt, og derved miste Guds nåde. Derfor ba han om hjelp fra Gud for å unngå det. ”Ransak meg, Gud, og kjenn mitt hjerte, prøv meg og kjenn mine tanker. Se om jeg er på den onde vei, og led meg på evighetens vei.” (Sal 139,23-24) En slik bønn bør vi alle be. Hver dag. ”Ransak meg, Gud. Korriger meg. Tilgi meg, for Jesu skyld. Hjelp meg.” Det er å være ydmyk. Og da får vi nåde.
Å være Guds motsander, er det verste som kan hende oss. Men det beste som hende oss, er å ha Gud på vår side. Eller rettere sagt: det beste som kan hende oss er at vi er på Guds side. Det skjer når vi ydmyker oss og får nåde fra Gud. ”Er Gud for oss, hvem er da mot oss? Han som ikke sparte sine gen Sønn, men gav ham for oss alle, kan han gjøre noe annet enn å gi oss alle ting sammen med ham?” (Rom 8,31-32)
Det er mye vi ønsker å gjøre i menigheten denne høsten. Det er mye vi ønsker å få til. Men det er noe vi framfor alt må passe på, å få nåde fra Gud. Men da må vi ydmyke oss og bøye oss for Gud. Vi trenger – jeg trenger – du trenger – at Gud ransaker våre liv. Undersøker om det er ting vi burde bekjenne for ham. Ikke stolt holder på grums og urenhet og synd. Men åpent legger det fram for Gud og sier: ”Her er det, Gud, ta det du. Tilgi meg. Hjelp meg.”
Gjør vi det, vil denne høsten bli en fin høst for oss. For
da får vi det vi mest av alt trenger, ja, det vi er totalt avhengige av, nemlig
Guds nåde. ”Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde. Bøy
dere da for Gud!” (Jak
4,6b-7a)
------------
Ønsker du å gi en tilbakemelding på denne talen, kan du sende det til frikirken@halden.net