Den Evangelisk Lutherske Frikirke, Laxegt. 3, 1772 Halden, 69 18 23 79, frikirken@halden.net
Årsfest 02.03.03. Dagfinn Stærk
Det er lett å bli for opptatt av uvesentlige grunner.
Det er bra mat i dag, men til vanlig er det ”Frikirke-bløtkaker”: flate, tørre og smulete. Jeg får bedre mat hjemme! Men jeg slutter ikke å gå i menigheten av den grunn!
Jeg hører noen, men ler mer hjemme når jeg ser ”Hotell i særklasse” på TV. Av og til forsøker jeg å fortelle noen morsomme historier. Noen ler høflig. Men liten grunn til å være med i menigheten av den grunn.
Ja, det er mye bra her. Det gir grunn til takknemlighet og stolthet. Samtidig er det mye annet bra i Halden også. Besøk av og konserter med profesjonelle artister. Det er greit å gå her en gang i blant pga. sang og musikk, men ikke god nok grunn til å være fast med. Men om jeg finner bedre sang og musikk andre steder, slutter jeg ikke å gå i menigheten av den grunn!
Det betyr mye for mange. Jeg setter pris på fellesskapet. Men jeg vet også at ikke alle føler seg like godt inkludert. Noen sier de finner bedre fellesskap i golfklubben, syforeningen eller frimerkeklubben. Det kan godt hende. Fellesskapet her er viktig. Men hvis det var viktigste grunnen, ville jeg sluttet her og brukt tiden i en eller annen forening hvis jeg syntes fellesskapet var bedre der. Men jeg vil aldri slutte å gå i menigheten av en slik grunn.
Hva er da grunnen til at jeg er med i menigheten (bortsett fra at jeg er betalt for å være her)?
Noen ganger kan jeg nok tenke jeg er ganske snill og grei. Jeg gir penger til nødlidende, hjelper noen over gata eller gir skyss til noen i regnværet. Men jeg vet samtidig at jeg ikke holder mål innfor Gud. ”Alle har syndet.” (Rom 3,23a) Jeg også. Ikke bar en gang iblant, men synden og det onde er blitt en del av min personlighet. Jeg greier ikke å fri meg fra det. ”Det gode som jeg vil, gjør jeg ikke, og det onde som jeg ikke vil, det gjør jeg.” (Rom 7,19) Skal jeg møte Gud slik jeg selv er, går jeg derfor fortapt. Jeg er ikke så opptatt av å plassere andre verken innenfor eller utenfor fortapelsen, men jeg er opptatt av hvordan det går meg selv. Og jeg vet at jeg trenger å være med i menigheten så jeg ikke skal gå fortapt.
Mange sier at de møter Gud i naturen. Sikkert, for Gud har skapt fjell og vann, gress og trær. Men skal jeg møte Guds frelse, må jeg i menigheten. For her hører jeg om Jesus Kristus, han som Gud har sendt som frelser for alle mennesker. ”Så høyt har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.” (Joh 3,16)
Mange sier de sitter hjemme og har sine egne tanker om Gud. Det er sikkert mange fromme og gode tanker. Men jeg må være med i menigheten, for her får jeg høre Guds tanker om meg. Ikke bare de jeg kan lese i Bibelen selv, men jeg møter det gjennom de andre. Sangen, bønnene, vitnesbyrdene, kjærligheten, når jeg får høre andre forkynne. Og jeg vet at dette må jeg ha. ”Må ha det, bare må ha det.”
Menigheten kalles for Kristi legeme. Å være med i menigheten, er å være en del av Jesus. Da Saulus forfulgte de kristne, ropte Jesus til ham fra himmelen: ”Saul, Saul, hvorfor forfølger du meg?” (Apg 9,4)
Jesus har lovet å være til stede her hos oss, når menigheten samles. ”Hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg midt iblant dem.” (Matt 18,20) Derfor tør jeg ikke ta sjansen på å holde meg borte fra menigheten. Det er en del som sitter for seg selv og som sier de tror på Jesus. Jeg skal ikke dømme deres liv. Men jeg tør ikke ta sjansen. Jeg må være her, i menigheten, for her er Jesus.
Jeg tenker ikke spesielt på Frikirken i forhold til pinsemenigheten eller baptistmenigheten. Men Gud har bedt oss å være i menigheten. Det advares mot å holde seg borte når menigheten samles. Bibelen omtaler menigheten som det mest selvfølgelige sted i verden å være for den som vil være et Guds barn. Derfor vil jeg være her, her hvor Gud har bedt meg å være.
¨ Jeg setter pris på sjokoladekake og hjemmebakte boller. Men jeg må være med i menigheten også om kjeksen skulle være tørr og kaffen være tynn.
¨ Jeg setter pris på godt fellesskap, og jeg blir glad når folk er interessert i meg og vil inkludere meg i fellesskapet. Men jeg må være med i menigheten også om ingen skulle være noe interessert i meg.
¨ Jeg setter pris på god sang og musikk. Men jeg må være med i menigheten også om røstene blir rustne og tonene falske.
Hvorfor er jeg med i menigheten? Fordi jeg ikke ønsker å spille russisk rulett. Det er når man putter en kule i et revolvermagasin, sikter mot hodet og trekker av. I én av seks tilfeller går det bra. Men vi vet også det kan gå fryktelig galt. Det kan nok hende det går bra å ikke være med i menigheten. Men jeg ønsker ikke å spille russisk rulett med mitt liv. Derfor må jeg være med. Jeg tør ikke ta sjansen på det. Og jeg ønsker ikke å miste velsignelsene jeg får her.
For et par år siden ble en av Stavangers barske karer frelst. Øyeblikkelig begynte han å gå i kirken. Språket og kulturen i kirken var ikke innrettet på slike som ham. Og kirkegjengerne var stort sett en del eldre enn ham. Men han sa at om han måtte sitte der sammen med en flokk pensjonister og delta i en litt fjern liturgi, ville han være overlykkelig over å få sitte på bakerste benk i kirken. For der møtte han Jesus. Der fikk han evig liv. Og det måtte han ha.
Slik føler jeg også det. Jeg ønsker å gjøre mitt for å gjøre menigheten attraktiv og budskapet levende for moderne mennesker. Om jeg lykkes, får andre bedømme. Men mye, mye viktigere for meg enn å lykkes med slike ting, er om jeg lykkes å peke på Jesus Kristus så alle kan bli grepet av ham. Så vi alle tenker: ”Dette kan jeg ikke gå glipp av. Dette må jeg ha.” Det er iallfall slik for meg – og derfor er jeg med i menigheten. ”Må ha det. Bare må ha det.”
------------
Ønsker du å gi en tilbakemelding på denne talen, kan du sende det til frikirken@halden.net